GPS/POI: 70.9966,24.6565
GPS/UTM: 849632E, 7904954N
Avreisested:

Havøysund kirke, Måsøy

  • BYGGEÅR: 1961
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Måsøy
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Måsøy kirkelig fellesråd
  • SITTEPLASSER: 300
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:
    Toalett  Tilgjengelig med rullestol 

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Servering

KONTAKTINFORMASJON

  • Arne Dahl Nygaard
  • Tlf: 45481055
  • E-post: arne.nygaard@masoy.kommune.no


Havøysund kirke, Måsøy ligger i Måsøy sokn i Hammerfest prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1961. Kirken har langplan og 300 sitteplasser.
Arkitekt: E.Poulsson.

Havøysund kirke ble, i likhet med de andre kirkene i Måsøy, brent av tyskerne under evakueringen av Finnmark i 1944. Den nye kirken, som sto ferdig i 1960, er en langkirke oppført i betong og tre etter tegninger av arkitekt Esben Poulsson. Våpenhus, tårn og øverste del av gavlpartiene er kledd med supanel.

Kirkerommet har vegger forblendet med rød tegl, mens himlingen og gallerifrontene er panelt. Koret er lavere og smalere enn skipet. Det er gallerier langs sideveggene, og over inngangspartiet er det orgelgalleri.

Altertavlen er malt av Terje Grøstad fra Telemark i 1961. Hovedmotivet er den oppstandne Kristus i et ovalt felt, også kalt mandorla. Hovedfeltet er omgitt av seks mindre bilder: Jesu inntog i Jerusalem, Nattverden, Getsemane, Judaskysset, Korsfestelsen og Nedtakelsen fra korset. Altertavlens fotstykke er dekorert med geometriske figurer. Prekestolen har bilder av evangelistene og evangelistsymbolene i fyllingene.

Kilder:
Nygård, Sverre: Måsøykirkene fra middelalderen fram til i dag, Måsøy 1976
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.