Søk i tidsepoker

Hver epoke synliggjør karakteristiske trekk ved utviklingen av kirkebygget i Norge gjennom mer enn tusen år.

  • Middelalderen

    Selv om kristningen av Norge hadde pågått i mange tiår, regnes Mostertinget omkring år 1024 som den formelle innføringen. Da laget Olav (den senere «hellige») Haraldsson og biskop Grimkjell de første kristne rettsbestemmelser for hele riket. Blant annet ble det bestemt at kongen skulle skaffe prester, mens bøndene skulle bygge kirker.

    De første kirkene, oppført på 1000-tallet, var enkle stolpekirker der hjørnestolpene ble gravd ned i bakken. Dette gjorde dem sårbare for fuktighet og råte. På 1100-tallet ble stavkirketeknikken tatt i bruk. Stolpene ble da montert på en bunnramme av kraftige sviller som hvilte på store steiner. På denne måten unngikk man råteproblemene, og mange av stavkirkene kunne stå i mange hundre år. Tradisjonen med å bygge trekirker var svært utbredt i Norge. Så mange som 1500 stavkirker kan ha blitt oppført under middelalderen, men bare 28 er bevart i dag. Haltdalen stavkirke blir regnet som prototypen på den tidligste stavkirken. Den enkle langkirkeformen, med skip og kor, er våre kirkers «urform», i tre så vel som i stein.

    Ute i Europa ble kirker nesten alltid bygd i stein. Viktige fylkeskirker eller kirker oppført i rike jordbruksområder her i Norge ble derfor også ofte utført i stein. I disse kirkene kan man se romanske og gotiske stiltrekk. I Norge er fremdeles rundt 160 av de 270 steinkirkene som ble bygget, helt eller delvis bevart.

  • 1600-tallet

    Reformasjonsåret 1537 markerer slutten på middelalderen i Norge og etableringen av den evangelisk lutherske statskirke. Svartedauden i 1349/50 reduserte befolkningen med rundt to tredjedeler. Det var derfor nesten ikke behov for nye kirker før befolkningen tok seg opp igjen på 1600-tallet.

    Siden byene fremdeles hadde overskudd av kirker, og mange av disse var solide bygg i stein, var det først og fremst på landsbygda de nye kirkene ble reist. Av de rundt 300 kirker oppført de første hundre og femti år etter reformasjonen, står bare 64 igjen i dag.

    De fleste kirkene fra denne perioden ble oppført i tre. Lafteteknikken erstattet stavkonstruksjonen. Gudstjenesteformen endret seg, og forkynnelsen ble viktigere. Dette skapte behov for større rom med mer nærhet til kirkens kor og prekestol. Det ble derfor eksperimentert med nye planformer, som korsplan, Y-plan og 8-kantplan. Mange av de gamle stavkirkene ble dessuten utvidet og fikk korsplan.

    Den reformerte kirkens sterkere vektlegging av ordet og forkynnelsen krevde også en ny type innredning. Middelalderens sidealtre forsvant. Prekestolene ble mer fremtredende og rommene fylt av benker. Mange kirker fikk gallerier. Altertavler, døpefonter og prekestoler ble utsmykket med bibelske motiver og ornamenter skåret i dypt relieff. Kongens monogram fikk ofte en sentral plassering, siden han var kirkens overhode.

  • 1700-tallet

    Dette var barokkens periode i Norge, også kalt skjønnhetens århundre. 1700-tallet var først preget av pietismen og senere av opplysningstiden. Strømningene fikk på forskjellige måter nedslag i kirkebyggingen.

    Pietismen la vekt på den personlige omvendelse som kom gjennom forkynnelsen, mens opplysningstiden var preget av rasjonalismens ideer om folkeopplysning og belæring av ”allmuen”. I begge tilfeller var det viktig at ordet skulle nå fram, og prekestolen fikk en framtredende plass.

    På 1700-tallet økte levealderen, og folketallet økte merkbart. I løpet av århundret ble det reist over 300 nye kirker, de aller fleste erstattet eldre stavkirker som var ”brøstfældige” eller for små. Omkring 1725 regner man med at det var omtrent like mange kirker som var bygget før og etter reformasjonen. Kongen gjennomførte i 1720-årene et stort kirkesalg for å finansiere sine kriger, og dette gjorde at mange kirker som var bygget av lokalsamfunnet kom på private hender.

    Bergverkindustrien finansierte flere praktfulle barokkirker, som Røros (1740) og Kongsberg kirker (1761). Disse ble enkelte steder normgivende for de mindre, lokale kirkene. Konfirmasjon og kirketvang ble innført, og flest mulig måtte ha plass på gudstjenesten. Interiørene var gjerne overdådige og preget av tidens reformerte idealer, med prekestolen plassert rett over alteret for at flest mulig skulle kunne se og høre prestens budskap. Kirkerommene avspeiler et hierarkisk og rigid samfunn der alle har sin faste plass etter rang, verdighet og økonomisk makt.

    Flere av de større bykirkene ble tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder. Det samme gjaldt også treskjærere og malere. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Ikke minst gjaldt dette den populære akantusen som i folkekunsten gikk over i rosemaling.

    Av de 130 1700-tallskirkene som fortsatt står, er over halvparten korsformede tømmerkirker.

  • 1800-tallet

    Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

    Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

    Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

    For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.

  • 1900-tallet

    På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

    Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

    Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

    På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

    Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

    Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

    I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.

  • 2000-tallet

    Kirkebrannene på 1990-tallet var delvis skyld i oppsvingen i kirkebyggingen rundt tusenårsskiftet. Prosessen rundt de brente kirkene viste ofte en polarisering mellom en menighetskjerne som ønsket en moderne arbeidskirke, gjerne på en sentral tomt i bygda, og lokalsamfunnet forøvrig som ønsket en tradisjonelle kirken på opprinnelig plass – eller i alle fall en kirke som ”ser ut som en kirke”.

    Etter år 2000 er det i gjennomsnitt vigslet 3 nye kirker per år. Byggestilen varierer, og vi snakker ofte om en polyvalent, flerverdig, arkitektur. Flere av kirkene er bygd i tradisjonelle former eller med innslag av lokal byggeskikk, noen er flerbruksbygg i moderne stil, mens mange er friere komposisjoner med mer eller mindre skulpturelt preg.

    En ny og spennende tendens er et tettere samarbeid mellom arkitekt og kunstner, slik at bygningsstrukturen og kunsten smelter sammen til et integrert hele, som i Mortensrud (2002) og Søm kirker (2004).

    Når det gjelder selve kirkerommet, synes den tradisjonelle langkirkeformen å styrke sin posisjon. Kirkerommene er nå klarere avgrenset, og det legges mer vekt på å skape ”det hellige rommet” for vår tid. Samtidig har man blitt mer tilbakeholden med ”foldedørmodellen”.

    Det materielle i samfunnet og relativiseringen av trosoppfatninger synes å ha skapt et nytt grunnlag for det universelle og uhåndgripelige, der kirkerommet blir et sted for åndelige opplevelser i skjæringspunktet mellom tradisjon og nyorientering. Kunsten er ikke lenger ”bibelske bildebøker”, men har et mer abstrakt og allmenngyldig preg. Slik blir også kirkearkitekturen i vår tid, som i tidligere tider, et speilbilde av det samfunnet og den kirkelige kontekst den har blitt til i.

Sorter på:

Rekkefølge:

Sorter alfabetisk

FLERE VALG
FYLKE
BISPEDØMME
VERNESTATUS
HOVEDMATRIALE