GPS/POI: 61.1340,11.3729
GPS/UTM: 304724E, 6783126N
Avreisested:

Åmot kirke, Rena

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Mulighet for å tenne lys

ÅPEN KIRKE

01.01.2016 - 31.12.2016
Åpningstider kommer


.

KONTAKTINFORMASJON

  • Berit Bøhn
  • Tlf: 62442912
  • E-post: berit.bohn@amot.kommune.no


Åmot kirke, Rena ligger i Åmot sokn i Sør-Østerdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1902. Kirken har langplan . Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Henrik Bull.

Åmot kirke ble innviet i 1902 og er tegnet av arkitekt Henrik Bull. Da han tegnet kirken i 1898, hadde han allerede etablert seg som en av landets fremste arkitekter.

Den store kirken er oppført i rundtømmer uten utvendig eller innvendig kledning. Også tårnet er bygd i tømmer, noe som er uvanlig. Kirken har korsformet grunnplan med brede og grunne korsarmer og et kraftig og høyt tårn med tilbygg for sideinnganger og trappehus.

Kirkerommet er treskipet, og skipene er avdelt med søyler forbundet med buer. Dekorative detaljer, som drager, går igjen i hele kirken. Bull var inspirert av vikingkunst, noe kirken bærer preg av. Inventar fra den gamle kirken ble flyttet over til den nye kirken, blant annet altertavle og prekestol fra 1760-70-tallet skåret av bygdekunstneren Peter Kasterud fra Gudbrandsdalen. To engler, som fremstiller Troen og Rettferdigheten, kommer også fra den forrige kirken, og likeså den ene av kirkens døpefonter, som forestiller et lite barn som bærer et dåpsfat på hodet. Bull har tegnet den andre døpefonten av kleberstein i jugendstil med dekor av blant annet drager som snor seg i hverandre. Orgelfasaden er en av de få i Norge i jugendstil med elementer av dragestil.

Kilder:
Eldal, Jens Chr.: Kirker i Norge 3, Oslo 2002


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.