GPS/POI: 69.7859,30.8115
GPS/UTM: 1103792E, 7820732N
Avreisested:

Kong Oscar IIs kapell

  • BYGGEÅR: 1869
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Sør-Varanger
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Sør-Varanger menighetsråd
  • SITTEPLASSER: 72
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:


Kong Oscar IIs kapell ligg i Sør-Varanger sokn i Varanger prosti. Ho er bygd i mur og blei oppførd i 1869. Kyrkja har langplan og 72 sitjeplassar. Kyrkja har vernestatus listeført.
Arkitekt: J.W. Nordan.

Kong Oscar IIs kapell, som ligger høyt og fritt på en klippe ut mot sjøen nær grense Jakobselv, ble reist i 1869 som en markering av grensen fra 1826 mellom Russland og Norge. Kapellet har langkirkeform og vesttårn og er oppført i innvendig pusset naturstein fra stedet, kantet med mørk rød tegl. Byggmester Johnsen fra Romerike bygde kapellet etter tegninger av J. W. Nordan. Murersvenn Olsen fra Kristiania, som hadde erfaring med bygging av fyrtårn, nevnes som medvirkende i byggingen. Kirken fikk navn etter Oscar IIs besøk i 1873. I 1997 ble kapellet valgt som kommunens kulturminne i Kulturminnestafetten.

I 1883 ble kapellet kalket av fyrvesenet og brukt som sjømerke, men kalken ble siden fjernet i 1969 i forbindelse med andre reparasjoner og oppussing av kirken. Blant annet ble da takene og vinduslemmene reparert, og Oscar Bodøgaard foretok rensing og konservering av diverse innredning og inventar og malte ny ådring på benkene.

Kirkerommet er enskipet og i nygotikk stil med smalere kor og flate bjelkehimlinger. Den nygotiske altertavlerammen er fra 1869, mens alterbildet, som viser Jesus på korset, er malt i 1876 av Gustav Adolf Lammers. Bildet ble konservert av Oscar Bodøgaard i 1969. Over hovedinngangen henger en støpejernsplate fra Trondhjems mekaniske verksted med kapellets navn på og en krone over.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.