GPS/POI: 62.2560,7.2370
GPS/UTM: 97514E, 6926886N
Avreisested:

Norddal kyrkje

  • BYGGEÅR: 1784
  • FYLKE: Møre og Romsdal
  • KOMMUNE: Norddal
  • BISPEDØMME: Møre
  • FELLESRÅD: Storfjorden kyrkjelege fellesråd
  • SITTEPLASSER: 300
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:

KONTAKTINFORMASJON

  • Magne Eivind Glomnes kyrkjeverje.norddal@kirkeserver.no
  • Tlf: 70258895
  • E-post: kyrkjeverje.norddal@kirkeserver.no


Norddal kyrkje ligg i Norddal sokn i Austre Sunnmøre prosti. Ho er bygd i tre og blei oppførd i 1784. Kyrkja har åttekantplan og 300 sitjeplassar. Kyrkja har listestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: Ole Larsen Døving.

Norddal kyrkje vart innvigt i 1784. Det seiast at ho vart teikna etter skisser laga av bonden Ole Larsen Døving, som saman med medhjelparane sine hadde reist til Trøndelag for å studere kyrkjebygg.

Norddal kyrkje har åttekanta grunnplan med våpenhus i to etasjar i den eine enden, og eit like høgt kor i den andre enden. Åttekantkyrkjer slo mest an i Trøndelag, der ti åttekantkyrkjer vart bygd i Nidaros bispedømme på 1700-talet. Men tilbygga på kvar side av kyrkja gjer at ho opplevast meir som ei langkyrkje enn ei sentralkyrkje. Midt på taket er det eit laukforma tårn. Deler av ei stavkyrkje som stod her tidlegare, er brukt på nytt i våpenhuset, der noko av middelalderens draperidekor framleis er synleg.

Kyrkjerommet er stort og bredt, med flat himling. Langs midtgangen er det kraftige stolpar som er måla i marmorimitasjon. Desse stolpane held tak og tårn oppe. Altertavla er laga i Lübeck på 1500-talet. I midtpartiet er det ei kalvariegruppe, det vil seie den korsfesta Kristus med Maria og Johannes ved foten av krossen. På kvar fløy er det ein helgen. Altertavla fekk barokk ramme i 1670, dekorert med små englar og utskjeringar i såkalla bruskbarokk. Preikestolen frå 1600-talet er fint dekorert med intarsia og vridde stolpar. Domenico Erdmann leda restaureringsarbeidet i 1900, då interiøret vart tilbakeført til 1700-tals preg.

Kjelder:
Sørmoen, Oddbjørn: Kirker i Norge 2, Oslo 2001


1700-tallet

Dette var barokkens periode i Norge, også kalt skjønnhetens århundre. 1700-tallet var først preget av pietismen og senere av opplysningstiden. Strømningene fikk på forskjellige måter nedslag i kirkebyggingen.

Pietismen la vekt på den personlige omvendelse som kom gjennom forkynnelsen, mens opplysningstiden var preget av rasjonalismens ideer om folkeopplysning og belæring av ”allmuen”. I begge tilfeller var det viktig at ordet skulle nå fram, og prekestolen fikk en framtredende plass.

På 1700-tallet økte levealderen, og folketallet økte merkbart. I løpet av århundret ble det reist over 300 nye kirker, de aller fleste erstattet eldre stavkirker som var ”brøstfældige” eller for små. Omkring 1725 regner man med at det var omtrent like mange kirker som var bygget før og etter reformasjonen. Kongen gjennomførte i 1720-årene et stort kirkesalg for å finansiere sine kriger, og dette gjorde at mange kirker som var bygget av lokalsamfunnet kom på private hender.

Bergverkindustrien finansierte flere praktfulle barokkirker, som Røros (1740) og Kongsberg kirker (1761). Disse ble enkelte steder normgivende for de mindre, lokale kirkene. Konfirmasjon og kirketvang ble innført, og flest mulig måtte ha plass på gudstjenesten. Interiørene var gjerne overdådige og preget av tidens reformerte idealer, med prekestolen plassert rett over alteret for at flest mulig skulle kunne se og høre prestens budskap. Kirkerommene avspeiler et hierarkisk og rigid samfunn der alle har sin faste plass etter rang, verdighet og økonomisk makt.

Flere av de større bykirkene ble tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder. Det samme gjaldt også treskjærere og malere. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Ikke minst gjaldt dette den populære akantusen som i folkekunsten gikk over i rosemaling.

Av de 130 1700-tallskirkene som fortsatt står, er over halvparten korsformede tømmerkirker.