GPS/POI: 69.4535,30.0549
GPS/UTM: 1084531E, 7777311N
Avreisested:

Svanvik kirke

  • BYGGEÅR: 1934
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Sør-Varanger
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Sør-Varanger menighetsråd
  • SITTEPLASSER: Ikke oppgitt
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:


Svanvik kirke ligger i Sør-Varanger sokn i Varanger prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1934. Kirken har korsplan . Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Harald Sund.

Svanvik kapell, som ble innviet i 1934, er en særpreget korskirke med kraftig takrytter og høy slank tårnhette over midten, oppført i upanelt laftet rundtømmer etter tegninger av arkitekt Harald Sund. Kapellet er preget av nasjonal nybarokk i tidens forenklete utgave. Biskop Bergravs beskjed til arkitekten var at kapellet burde være som et visittkort for Norge, og ha karakter av et nasjonalt brohode.

I 1978 ble taket reparert og sakristiene fikk ny skifertekking. Skadene kom blant annet fra granater i 1944. Himlingen ble isolert, og innvendig ble det pusset opp med rensing, maling og delvis retusjering i himling og på inventar. Dette ble utført av malermester Thorleif Sletbakk, som også deltok da kirken ble oppført.

I det korsformete kirkerommet stikker koret ut i rommets kryssparti, og slanke, dreide stolper omgir hele korpartiet. Takrytteren er båret av fire søyler som er festet med kraftige bueknær i taket. Over midten av rommet er det et firesidig kappehvelv, hvor Arthur Gustavson har malt skymotiv og engler som bærer et sirkelfelt med Guds lam med seiersfane. Altertavlen, som er oppdelt i felter, har et krusifiks i midtfeltet, utskåret og bemalt og omgitt av fjorten felter med gullgrunn og malte bibelske personer med glorie. Baldakinen over alterpartiet er båret av slanke søyler. Prekestolhimlingen har en modell av kirken på toppen.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.