GPS/POI: 59.9168,10.7452
GPS/UTM: 262189E, 6649795N
Avreisested:

Trefoldighetskirken, Oslo

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Servering

ÅPEN KIRKE

01.01.2017 - 31.12.2017
Tirsdager 16 - 18. Tuesdays 16 -18




Trefoldighetskirken, Oslo ligger i Sentrum og St. Hanshaugen sokn sokn i Oslo Domprosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1858. Kirken har korsplan og 1200 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Alexis de Chateauneuf og von Hanno.

Trefoldighetskirken i Oslo er en monumental og særpreget sentralkirke fra 1858, oppført i upusset, rød tegl etter tegninger av Alexis de Chateauneuf fra 1850. Tegningene ble noe omarbeidet av arkitekt von Hanno i 1851. Kirkeskipet er åttekantet med kor i apsis, grunne tverrskip og rektangulært inngangsparti flankert av to slanke, åttekantete klokketårn. En sentralkuppel hever seg over kirkerommet.

Trefoldighetskirken regnes som et hovedverk i 1800-tallets europeiske kirkearkitektur, med rikt utformet inventar. Kirkerommet er i upusset rød tegl, mens hvelv, buer og mindre søyler har grå kalkfarge. Midtrommet er omkranset av søyler med kapiteler i sandstein, utformet og delvis hugget av von Hanno, og langs syv av rommets åtte kanter løper et sammenhengende galleri. Kuppelen over midtrommet har murt ribbehvelv. Teglflisene på gulvet er fra istandsettingen av kirken i 1956-58. I 1993 ble Trefoldighetskirken stengt på grunn av rasfare etter langvarige taklekkasjer. Taket ble utbedret og kirken gjenåpnet i 1997.

Altertavlens ramme, i rikt utformet nygotisk stil, er tegnet av von Hanno. Alterbildet er Adolf Tidemands ”Jesu dåp”, som er Norges mest kopierte altermaleri. Altertavlens skulpturer av Peter og Paulus er skåret av Olaf O. Glosimodt i 1859. Døpefonten er en hvit dåpsengel med dåpsfat, hugget av Julius Middelthun.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.