GPS/POI: 60.0839,11.1646
GPS/UTM: 286694E, 6666943N
Avreisested:

Ullensaker kirke

KONTAKTINFORMASJON

  • Marit Sæther
  • Tlf: 63926520
  • E-post: ullensaker@ullensaker.kirkene.net
  • Marit Kopperud
  • Tlf: 90959295


Ullensaker kirke ligger i Ullensaker sokn i Øvre Romerike prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1958. Kirken har langplan og 650 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Arnstein Arneberg/Solemslie.

Ullensaker kirke er en monumental langkirke i armert, pusset betong, tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og oppført av byggmester Agaton Borgen i 1958. Den ligger på en bakkerygg med vidt utsyn over åpent landskap. Kirken er oppført på samme tomt som den forrige kirken fra 1768, som brant i 1952.

Innvendig er betongveggene pusset og malt og rikt dekorert. Alf Rolfsen har stått for både fargevalg og freskomalerier på vegger og i taket. Maleriene rundt korbuen på skipets østvegg viser sol og måne, Helligåndsduen, den paradisiske tilværelse, syndefallet, utdrivelsen fra Paradis, brodermordet og mennesket i arbeid. Korets østvegg har bilder av den tronende Kristus og evangelistene. I himlingen er det malt stjerner og kors, og en hjortefrise pryder nedre del av nordveggen. Anders Ragnvald Andersen har laget veggdekoren i menighetssalen og kapellet.

Den rikt dekorerte altertavlen er et bilthuggerarbeid fra 1633, mens døpefonten i kleberstein, med romansk ringkjede-dekor, er fra ca 1140 og kommer fra Gudbrandsdalen. Prekestolen i snekkerrennessanse har bildefelt med evangelistene malt grått i grått. Prekestolhimlingen er delvis rekonstruert etter den som gikk tapt i brannen i 1952. På kirkebenkenes vanger er det skåret og malt kristne symboler.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.