GPS/POI: 61.7594,11.1810
GPS/UTM: 298479E, 6853300N
Avreisested:

Ytre Rendal kirke

  • BYGGEÅR: 1751
  • FYLKE: Hedmark
  • KOMMUNE: Rendalen
  • BISPEDØMME: Hamar
  • FELLESRÅD: Rendalen kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: 230
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    ParkeringParkering 


Ytre Rendal kirke ligger i Ytre Rendal sokn i Nord-Østerdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1751. Kirken har korsplan og 230 sitteplasser. Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: ukjent.

Ytre Rendal kirke, som ble innviet i 1751, ligger i åpent jordbrukslandskap i den flate dalbunnen. Kirken er en tidstypisk laftet korskirke med takrytter over korsarmenes krysspunkt, og den er utvendig panelt og rødmalt. På kirkebakken vest for kirken er det en gravhaug over Jacob Breda Bull.

Interiøret gjennomgikk endringer i 1878, da blant annet dørene i kirkebenkene ble fjernet. I 1930 ble kirkerommet restaurert av D. Erdmann. Han tok opp de originale fargene, men malingen på de opprinnelige umalte veggene ble ikke fjernet. Orgelgalleriet over inngangspartiet har blitt utvidet flere ganger, senest i 1930.

Altertavlen, som er et bilthuggerarbeid fra 1752, er laget etter modell av tavlen i Elverum kirke. Den har portalform og er dekorert med akantus bladranker. Hovedmotivet er en kalvariegruppe, det vil si Jesus på korset med Maria og Johannes ved korset fot. Altertavlen er kronet med den oppstandne Kristus. Altertavlen har opprinnelig hatt vingestykker, og rester av disse er bevart på kirkeloftet. I kirken henger også et bilde av Korsfestelsen, malt av Hanna Lund i 1880 etter Dürers maleri.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1700-tallet

Dette var barokkens periode i Norge, også kalt skjønnhetens århundre. 1700-tallet var først preget av pietismen og senere av opplysningstiden. Strømningene fikk på forskjellige måter nedslag i kirkebyggingen.

Pietismen la vekt på den personlige omvendelse som kom gjennom forkynnelsen, mens opplysningstiden var preget av rasjonalismens ideer om folkeopplysning og belæring av ”allmuen”. I begge tilfeller var det viktig at ordet skulle nå fram, og prekestolen fikk en framtredende plass.

På 1700-tallet økte levealderen, og folketallet økte merkbart. I løpet av århundret ble det reist over 300 nye kirker, de aller fleste erstattet eldre stavkirker som var ”brøstfældige” eller for små. Omkring 1725 regner man med at det var omtrent like mange kirker som var bygget før og etter reformasjonen. Kongen gjennomførte i 1720-årene et stort kirkesalg for å finansiere sine kriger, og dette gjorde at mange kirker som var bygget av lokalsamfunnet kom på private hender.

Bergverkindustrien finansierte flere praktfulle barokkirker, som Røros (1740) og Kongsberg kirker (1761). Disse ble enkelte steder normgivende for de mindre, lokale kirkene. Konfirmasjon og kirketvang ble innført, og flest mulig måtte ha plass på gudstjenesten. Interiørene var gjerne overdådige og preget av tidens reformerte idealer, med prekestolen plassert rett over alteret for at flest mulig skulle kunne se og høre prestens budskap. Kirkerommene avspeiler et hierarkisk og rigid samfunn der alle har sin faste plass etter rang, verdighet og økonomisk makt.

Flere av de større bykirkene ble tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder. Det samme gjaldt også treskjærere og malere. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Ikke minst gjaldt dette den populære akantusen som i folkekunsten gikk over i rosemaling.

Av de 130 1700-tallskirkene som fortsatt står, er over halvparten korsformede tømmerkirker.